Innledning
BIOSTOP studien var en prospektiv randomisert kontrollert studie som ble gjennomført ved 19 norske sykehus i perioden 2017 til 2021, ledet av Helse Møre og Romsdal HF.
Studiedesign
Studien omfattet 172 pasienter med ulcerøs kolitt (UC), som hadde brukt TNF-hemmer som førstelinjebehandling i minst 12 måneder og vært minst 3 måneder i klinisk remisjon. Før inklusjon var deltakerne i klinisk, biokjemisk og endoskopisk (dvs dyp) remisjon. Dette innebar 6-punkts Mayo score ≤ 1, to påfølgende fekal kalprotektinverdier under 200 µg/g, samt Mayo Endoskopisk Score 0-1. Deltakerne ble randomisert 1:1 til enten å stoppe med anti-TNF (intervensjon) eller fortsette med anti-TNF (kontroll). Studien gikk over 2 år, hvor pasientgruppen som stoppet anti-TNF behandling kunne restarte samme biologisk behandling ved moderat til alvorlig UC relaps, eller med optimalisert ikke biologisk behandling ved mildt UC relaps.
Endepunkter
Primærendepunkt var endoskopisk remisjon etter 2 år, mens sekundære endepunkter var klinisk remisjon, UC relapsrate og behandlingsrespons. Studien var designet som en «non inferiority» studie med en definert margin på 15%.
Resultater
Hovedresultatet fra studien (intention to treat resultater) var at 80.2% i intervensjonsgruppen (som stoppet med anti-TNF) og 96.4% i kontrollgruppen (som fortsatte med anti TNF) var i endoskopisk remisjon etter 2 år, en forskjell på 16.2%. Non inferiority marginen på 15% ble overskredet, og pasientgruppen som seponerte anti-TNF kom dermed signifikant dårligere ut enn pasientgruppen som fortsatte med anti-TNF. Klinisk remisjon forelå hos 90.4% i intervensjonsgruppen, mot 98.8% i kontrollgruppen, dette var innenfor 15% non-inferiority marginen og dermed ikke signifikant forskjellig.
Relapsraten var imidlertid klart høyere hos pasienter i intervensjonsgruppen som stoppet anti-TNF – 52.3%, mot 11.6% hos pasienter i kontrollgruppen som fortsatte anti-TNF terapi, (p < 0.001). Relaps oppsto også etter kortere tid – median 8.5 måneder – i intervensjonsgruppen, mot 13.3 måneder i kontrollgruppen. De fleste pasienter som fikk relaps responderte imidlertid på restart med biologisk behandling, 74%. Høygradig respons ble også påvist hos dem som bare optimaliserte ikke biologisk behandling, 77%. I gruppen som stoppet anti-TNF beholdt 48% steroidfri remisjon gjennom hele studien, uten behov for ny behandling.
Livskvalitet og fatigue var signifikant verre i gruppen som stoppet anti-TNF sammenlignet med gruppen som fortsatte anti-TNF behandling.
Prediktive faktorer
Kun 24% av studiedeltakerne brukte azatioprin ved inklusjon. I denne gruppen var det en tendens til mindre relapsrate (p=0.052). Andre faktorer som Mayo Endoskopisk Score oG histologisk inflammasjonsgrad (Robarts Histologi Index) ved studiestart var ikke assosiert med relapsrate.
KONKLUSJON:
Hos pasienter under behandling med førstelinje anti-TNF behandling i minst 1 år, som hadde vært i klinisk remisjon i minst 3 måneder og i dyp remisjon, var anti-TNF seponering forbundet med signifikant dårligere utkomme etter 2 år, vurdert etter andel i endoskopisk remisjon (80.2%). Signifikant flere i denne gruppen fikk også relaps, 52.3%, som oppsto etter kortere tid, 8.5 måneder. Imidlertid gjenvant flertallet remisjon etter restart av behandling, enten i form av biologisk (74%) eller ikke-biologisk terapi (77%).
Seponering av anti-TNF ved UC bør derfor begrenses til utvalgte, velinformerte og godt motiverte pasienter.
