Førstereis LIS på kolonsafari i Berlin!
Vel hjemme igjen fra Berlin, denne europeiske hovedstaden som både fortjent og ufortjent har gjennomgått så mye opp gjennom verdenshistorien, sitter jeg igjen med en opplevelse og et inntrykk av at jeg har vært med på noe som jeg selv muligens er litt for liten til å forstå omfanget av. Ennå.
Sjefen spurte
Da sjefen i fjor høst spurte meg om jeg kunne tenke meg å dra på ECCO-kongress i Berlin nå i februar, så svarte jeg selvfølgelig «Ja» uten å nøle. Berlin! Min første mulighet til å reise utenlands i forbindelse med jobb. Ikke Bodø, ikke Bergen. Berlin.
I ukene og månedene i forkant ble jeg pepret med eposter fra ECCO som skulle forsikre og minne meg på at/om jeg var påmeldt alt som var mulig å melde seg på, og jeg var en liten stund i tvil om arrangørene visste at jeg kom, siden de på epost virket så usikre og lettere stresset over om jeg hadde glemt noe.
Men, så satt jeg der på metroen fra Kurfürstendamm vestover mot messeområdet, som må sies var ganske gedigent. Velkledde gastroenterologer fra alle hjørner av verden strømmet sakte mot inngangen, registrerte seg, plukket opp en liten ECCO-skulderveske og hilste på hverandre og var blide og forventningsfulle.
Jeg var heldig som var påmeldt en full «junior trainee»-dag onsdagen FØR selve kongressen begynte på torsdag. Trainee-dagen var tettpakket, uhøytidelig og veldig lærerik, særlig rundbord-sekvensen etter lunsj, med 7-8 forskjellige spesialister som på rundgang satt seg ned ved hvert bord og holdt miniforelesninger med god anledning for spørsmål og diskusjoner. Denne aktiviserende måten å lære og forstå fagstoffet på er alltid å foretrekke!
Så startet den store ECCO-kongressen dagen etter
Selve kjernen av ECCO var Den Store Hallen (City Cube), med plass til minst 7-8000 publikummere, og det var her de store og antatt viktigste forelesningene ble holdt. Leger og forskere, og noen andre fagpersoner, holdt kanskje sine livs viktigste presentasjoner, og på maks 15-30 minutter hver presenterte stoff som nok hadde fortjent mye mer tid (og refleksjon). Det var krevende å prøve å holde fokus oppe fra innlegg til innlegg, og en AI-bot ville nok bedre klart å absorbere alt som ble lagt fram.
Etter hvert skjønte jeg at man må velge litt ut mellom alle presentasjonene. Og ta seg små pauser og vandre rundt på området, ta en kaffe, stikke innom Big Pharma-standene i lokalene ved siden av. Mingle, mongle. Det er nå en vel så stor del av slike kongresser, det òg?
Og da jeg igjen og igjen vendte tilbake til Den Store Hallen og satt meg ned og lyttet til nye presentasjoner, så måtte jeg etter hvert bare håpe på at en del av det jeg hørte klarte å trenge inn og feste seg i hodet gjennom ren diffusjon. Når alle snakker i 120 % tempo, og programmet er tettpakket med så mye som man helst bør få med seg, så kan man raskt føle på en information overload.
Norske og Danske leger fra ulike sykehus
På kveldene gikk vi ut og spiste, jeg og flere andre norske og danske leger fra ulike sykehus, som de fleste hadde flydd ned sammen og som bodde på det samme, fine hotellet på Kurfürstendamm. Fransk mat en kveld, italiensk kvelden etter.
Hovedtemaet for årets kongress var «sustainable», dvs. at vi alle bør være oppmerksomme på det klimaavtrykket all praksis, pasientreiser, utstyr til unødvendige skopier m.m. etterlater på jorden. Det ble gjentatt og diskutert i enkelte innlegg akkurat nok til at det satte sitt preg på årets kongress.
Berlin var kald, men solfylt disse dagene i februar, og det minnet oss på hvor fin verden og denne historiske byen kan være.
Hele kongressen gir et stort og mektig inntrykk, og jeg følte meg egentlig ganske liten i det store bildet. Andre virket mer erfarne og vante med hvordan ting fungerte. Og kongressen er en fascinerende symbiose mellom produsenter av legemidler og klinikere og forskrivere av legemidler. Det er en kamp om oppmerksomhet og kontakt, fra begge sider. Kanskje som en litt stiv men motivert dans, dersom jeg absolutt skal lete fram en metafor.
Men jeg vender nok tilbake, om et år eller tre. Noen hundre skopier og polikliniske pasientmøter mer erfaren, mer forberedt og klar for å forstå og absorbere enda mer av det jeg så og hørte og fortsatt er usikker på om jeg klarte å ta til meg. Alle detaljene og kunnskapen jeg fikk servert diffunderer fortsatt innover i hodet mitt nå noen uker senere.
Neste år: Stockholm!
Hilsen
Karsten Gundersen
LIS 3, Gastromedisinsk seksjon, Lovisenberg Diakonale Sykehus
